Bloggen altså. Eller strengt tatt PC-en, som har vært litt syk og forhindret meg fra å gjøre nødvendige oppgraderinger. I tillegg var det vanskelig å få tid til å helbrede den oppi alt arbeidet med tilbygg og bryllup. Jepp, vi har fått egen en inngang helt for oss selv, og er blitt gift. Mer om det seinere. Aller først så skal jeg få lagt ut de bildene jeg gjerne skulle ha lagt ut en gang i november. Mye å ta igjen…
Den siste uka har jeg testet ut åssen det egentlig er å være alene hjemme og IKKE være syk. Helt klart å foretrekke. Jeg har vært på minikurs i makrofotografering på Oslo Reptilpark og tatt bilde av slanger og edderkopper og øgler og krokodille og frosk…og fisk. Og jeg har vært på Kanonaften på Tronsmo og hørt Lars Fiske og Steffen Kverneland snakke om sitt siste mesterverk, Kanon 4. Det hele toppes med en konsert med Farmers Market på lørdag. Sånn innimellom alt dette har jeg i tillegg fått debutere som sakkyndig vitne i Oslo Tingrett. Både skummelt, stressende, utrolig lærerikt og veldig spennende på en gang.
En innholdsrik uke med andre ord. Det eneste jeg overhodet ikke har hatt tid til er å kjede meg. Samt å sørge for at kjæresten kommer hjem til et rent og ryddig hus.
Ikke så rent lite skeptisk. Spesielt ikke da han noen sekunder senere begynte krype oppover armen min
En uke etter at vi kom tilbake fra divisjonsturen til Vilnius er kofferten endelig tømt, godteriet er spist opp og søvnunderskuddet er så godt som tatt igjen. i løpet av tre hektiske dager ble utelivet i Vilnius, samt både svømmebassenget og nattklubben på hotellet behøring sjekket ut. Det samme er Rimi-butikken og markedet i hovedgata. Årets faglige alibi var Kruonis pumpekraftverk.
Helgens største utfordring var å komme seg opp trappa og inn i den vesle metallboksen som skulle frakte oss til Litauens hovedstad. Det viste seg imidlertid at chartra fly og jeg (og flyskrekk) var en ekstremt mye bedre kombinasjon enn fryktet. Jeg fikk nemlig sitte i cockpiten! Begge veier! Første gangen som følge av min egen skrekkslagne entré inn i flyet, tilbake igjen fordi verdens beste sjef tok en liten prat med kabinpersonalet. Så nå vet jeg hva (i alle fall noen av) knappene betyr og jeg har sett flystripa på Gardermoen åpenbare seg når nesa på flyet tipper under skydekket en sen kveld i september og hørt damen på flyplassen fortelle pilotene hvor de skal kjøre og i det hele tatt. Og fått prøve lua til kapteinen. Også fikk jeg eget headset med mikrofon og alt på! Litt i tvil var jeg likevel da pilotene allerede kort tid etter take-off presterte å komme med følgende dialog:
Kaptein: «Dette skal ikke skje»
(trykking på knapper og draing i spaker)
Styrmann: «Dette har jeg aldri opplevd før»
Kaptein: «Ikke jeg heller…»
(mer trykking på knapper og draing i spaker)
Gjett hvem som pusta letta ut da det ble forklart at alt nå var i orden og at det uansett ikke var noe kjempealvorlig?
Av en eller annen uforståelig grunn har hele divisjonen etter denne turen blitt rammet av akutt flyskrekk. Og det har ingenting med meg å gjøre, for jeg fikk ikke røre stikka en eneste gang! Jeg har imidlertid en mistanke om at den nyervervede flyskrekken lett lar seg kurere av en tur i cockpit…
Jepp. Det er den tiden av året (Jada, strengt tatt bare annethvert år). Lite tid til å leke med kameraet. Og det har stort sett regna uansett.
Datoen var 21. juli. Sola skinte, Spåtind bød på milevis med utsikt og vel tilbake på hytta hadde antallet gjester overraskende flerdoblet seg. Det var en fantastisk dag, og det ble en koselig kveld.
